Guro - Guro - Guro

Nå har jeg endelig gått til verks og printet ut noen av mine yndlingsbilder! Bilder med flotte minner! Bilder med sjel! Bilder med humor!
Bilder er så gøy! Tenk hvor trist livet var før fotoapparatet kom. Da kunne man ikke forevige et øyeblikk! Nostalgien er stor når man setter seg ned og mimrer på tiden som var. "De gyldne dagene"...
Her er noen av mine favorittbilder:




Her er det bilder fra mange turer; Edinburgh, London, Østerrike, Ålesund, Tusenfryd, Molde, Østersund, Åpta. Savn! Jeg vil tilbake... tilbake til alle øyeblikkene. Til alle stedene. Se, det er sommer på (nesten) alle bildene... Gjett hva som er min favorittårstid da! Kunne ikke vært en annen nei...
Alle de gode minnene er fra sommerperioden. Det er da det virkelig er godt å leve! Lite klær, farge på kroppen, som igjen resulterer i penere bilder av seg selv.
Alle disse bildene pluss noen til, holder jeg på å skrive ut og plassere i et lite "album".
Det beste av det beste!

- ÈnstkavbildetGuro!

Musikk er mitt liv. Jeg fungerer ikke uten musikk. Jeg trenger musikk. Jeg blir rastløs uten musikk. Melodier og tekster blandet sammen. Det å få lov til å spille musikk, drømme seg bort i musikk, det er mer fantastisk enn beskrivelig kan.

Jeg spiller piano. Når jeg trenger å koble av spiller jeg piano. Når jeg ikke klarer noen ting spiller jeg piano. Når jeg er ensom spiller jeg piano. Jeg kan spille piano lenge. Flere timer. Mange timer. 6 timer i strekk har funnet sted ved flere anledninger. Jeg elsker piano. Musikk er mitt liv

Å få lov til å synge. Synge så mye du vil når du vil. Mene det man synger. Få lov til å synge med andre. Å få lov til å synge sammen i kor. Et kor med mening. Det gir mening å synge i kor. Man blir lykkelig av å synge i kor. Musikk er mitt liv.

Jeg spiller fløyte. Jeg kan å spille fløyte. Jeg har spilt fløyte i  11 år. Jeg blir i bedre humør av å spille fløyte. Jeg liker å spille fløyte. Fløyte er fint, fløyte er gøy. Å spille med andre er morsomt. Å få lov til å spille med flere fløytister, trio, kvartett, fløytekor. Å få lov til å spille i korps. Med mange andre. Et liv i korps. Musikk er mitt liv.

Å kunne sette på musikk på ørene. Spille så høyt at du overdøver dine egne tanker. Det elsker jeg. Hadde jeg vært god nok, skulle jeg blitt musiker, men likevel vet jeg ikke om jeg ønsker det. Musikk er mitt liv. Musikk er en grunn til å leve. Musikk er helt klart en av mine grunner til å leve

Det er en uendelig stor verden med musikere. Ingen musikere er helt stabile. Det er min påstand. Om det er en negativ eller positiv ting har jeg ikke bestemt meg for enda. Det kan vel kanskje være begge deler. Kommer vel helt an på situasjonen. Musikere har et utrolig stort følelsesregister. Det er min andre påstand. Følelser på et annet plan. En annen måte å føle på. En annen måte å se ting på. Jeg foretrekker musikere. Alle er vel egentlig musikere. Eller så er det bare jeg som har alt for mange venner som er det. Jeg tror kanskje det kan være det siste. Musikere har sjarm!

Band som topper iTunes-listen min for øyeblikket er:

- Greenwheel

- Fountains Of Wayne

- Foo Fighters

- Lifehous

- Coldplay

- Goo Goo Dolls

- Muse

På Spotify derimot... der er få av disse bandene representert i noen av listene mine. På Spotify har jeg samlet alt mulig rart. Sanger jeg har hørt en plass og bare tilfeldigvis lagt inn på en av listene mine.

Jeg sorterer musikken min litt rart har jeg funnet ut, og at systemet mitt ikke fungerer lengre. Kanskje på tide med en liten oppfiffing!

 Etter det lange, men fine Mosjøenbesøket med alle filmene har jeg selvfølgelig snappet opp en sang her og der.

17 Again. Ikke beste filmen, men én utrolig fin sang hadde den:

Har du klart alt? Hvorfor skal ikke jeg klare alt? Er ikke jeg bra nok? Har ikke jeg det som skal til for å klare alt? Hvordan har det seg at folk likevel tror at jeg klarer alt? Har jeg noen gang gitt uttrykk for at jeg klarer alt? Har jeg sagt at jeg er bedre enn andre? Er ikke mine grenser bra nok? Har jeg tråkket over streken? Har jeg tråkket over streken mer enn én gang? Hvorfor klarer ikke jeg alt? Hvorfor kan ikke jeg være flinkere? Var det meningen at jeg skulle skrive? Hva er meningen at jeg skal gjøre? Hva er meningen med mitt liv? Har noen egentlig bruk for meg? Hvorfor skal jeg bry meg? Er mitt nærvær til det beste? Hvorfor må jeg være synlig? Trenger jeg egentlig å bli sett? Trenger jeg egentlig å være tilstedet? Hvorfor skal folk bry seg? Hvorfor kan ikke jeg bare være her? Har ingen respekt for privatliv? Eier ingen forståelse? Er det ingen som ser hva jeg sier?  Hvorfor skal ikke jeg få ha mine egne meninger? Har jeg gjort noe galt? Gjør du noe som helst for meg? Har jeg sagt at jeg trenger akkurat deg? Hvorfor skal det være sånn at mennesker rundt deg, venner og bekjente som du egentlig ikke har noe i mot, likevel skal klare å bestemme, beskrive og utgjøre din sosiale plassering?

 Reisen til Mosjøen bestod av snø, dårlig sikt og sladd. I perioder så vi ikke mer enn meterne foran bilen. Kom det en lastebil i mot, så vi ikke noen ting. Da var det bare å prøve og memorisere hvordan det lille av veien vi så, gikk. For så å kjøre i blinde noen sekunder. På et langstrekk nord for Steinkjer hadde en bil kjørt av veien.  På et langstrekk?  Et snøvær skummelt for bilførere.

Med en fin nyttårsfeiring kom omsider tiden for hjemreise. Ironisk nok møtte vi nesten like ille snøvær på vei ned. 

Nå har jeg tilbragt mye tid her i Mosjøen, og det er i slike stunder jeg ser veldig masse film. 

Utendørs ihvertfall!